Viser arkivet for stikkord nordområdene

Ekspertuttalelser om olje.

Kristin Halvorsen uttalte at en måtte lære av oljekatastrofen i Mexicogulfen, og skrinlegge alle planer om oljeaktivitet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja for godt. Dette fikk en av arbeiderpartiets oljesmurte politikere til å gå ut i media, og indignert frabe seg at noen slo politisk mynt på oljeutslippet der vest. ”Dette har overhodet ingen relevans for norske forhold”, slo politikeren fast, ”for sannsynligheten for at noe slikt skal skje igjen, er så forsvinnende liten at vi helt sikkert kan glemme at katastrofen i Gulfen har hendt.”

Jeg ble sittende og fundere over hvor jeg hadde hørt noe slikt gedigent tullprat før. Og omsider kom jeg på det – den svenske komikeren Tage Danielssons monolog ”Sannolikhetsteorin”. Danielsson skrev denne ”ekspertuttalelsen” med basis i alle bagatelliseringene og bortforklaringene som atomkraftindustrien lanserte etter reaktorulykken i Harrisburg i 1979. Jeg har skiftet ut Harrisburg med Mexicogulfen. Det er forresten ganske forbausende hvor godt denne teksten passer til ethvert tilfelle der boklærte eksperter påstår at deres teoretiske sannsynlighetsberegninger er langt mer pålitelige enn virkeligheten.

Sannsynligheten for oljekatastrofer. Etter Tage Danielssons ”Sannolikhetsteorin”: ”Sannsynlighet, det betyr noe som ligner sannheten. Men riktig like sant som sannhet er det ikke, selv om det er sannsynlig.”

Det er imidlertid ikke i alle sammenhenger vi har tilgang på absolutte sannheter, og da må vi nøye oss med sannsynlighetsberegninger. Det kan man kanskje beklage, da slike beregninger ofte har en tendens til å ha en noe lavere kvalitet enn sannheter. De er ikke alltid like pålitelige.
Sannsynlighetsberegninger har for eksempel en tendens til å være svært forskjellige før og etter. Jeg kan jo nevne at før Mexicogulfen, så var det jo ytterst usannsynlig at en slik katastrofe skulle inntreffe, men straks det hadde hendt, så ble det plutselig så hundre prosent sannsynlig at det nesten var sant at det hadde hendt. Men bare nesten sant. Det som hendte i Mexicogulfen var jo så utrolig usannsynlig at egentlig har det nok ikke hendt.

Nå går jo nesten hele regjeringen og opposisjonen, oljeselskapene, fylkespolitikerne og ordførerne i Lofoten og Vesterålen og venter på å få vite om det som hendte i Mexicogulfen har hendt eller ikke, så de kan bestemme seg for om oljeboring i Lofoten er så farlig som det vil være hvis det som hendte i Mexicogulfen virkelig hendte. Og man skjønner jo godt at de er i tvil, for en slik ulykke som den som hendte i Mexicogulfen inntreffer jo, i følge alle sannsynlighetsberegninger, bare en eneste gang på mange tusen år, og da er det i alle fall ikke trolig at den har hendt allerede nå, det er jo mye mer sannsynlig at den heller har hendt noen tusen år fram i tid. Og da kommer jo saken i et helt annet lys.

Og så er det jo også det at om det som hendte i Mexicogulfen virkelig hendte, mot formodning, så er jo sannsynligheten for at det skal hende en gang til, den er jo så uhørt latterlig knøttliten, at på sett og vis kan man si at det var nesten bra at det som hendte i Mexicogulfen hendte, om det nå gjorde det. Jeg mener, da kan man jo nesten helt sikkert si at det ikke kommer til å hende igjen. I hvert fall ikke i Mexicogulfen. Trolig ikke, i hvert fall. Risikoen for at noe slikt skulle hende igjen, er jo så liten at man helt kan se bort fra den. Det vil si at den ikke finnes, bare bittelite.

Nå er dette en ganske vanskelig materie for den gemene hop, derfor kan man ikke høre på diverse sammenraskede fiskere, oljemotstandere og naturvernere. Folk flest tenker på sitt primitive vis at det som hendte i Mexicogulfen virkelig har hendt. De tar det som – en sannhet! De har ikke den nødvendige faglige bakgrunn til å innse at når en sak ikke er sannsynlig, da kan den jo i enda mindre grad være sann. De har jo lært av sine foreldre at man alltid skal si sannheten. Vi må vise at vi har kommet lenger i utviklingen, og lære den oppvoksende slekt å heller snakke om sannsynligheten! Slik at de innser at det som hendte i Mexicogulfen, aldri kan hende her, etter som det heller ikke kunne hende der, hvilket jo hadde vært langt mer sannsynlig, særlig med tanke på at det var akkurat der det hendte!

Kjell Arne Larsen, Inndyr.

Framtid i nordområdene.

Stortingspolitiker Torbjørn Røe Isaksen (H) tar feil når han sier at tiden jobber for olje i nord. De siste 3-4 årene har vi bevist at tiden faktisk jobber mot olje i sårbare havområder. Dette skjer fordi det norske folk har fått ny informasjon om oljevirksomheter og de mange negative konsekvensene som følger med på lasset.

I årene som kommer vil kravet om innsyn forsterkes, og da vil det bli avdekket mange forhold som industrien inntil nå har klart å skjule. Det kommer til å komme penger på bordet til en bredere og mer intensiv forskning på hva som egentlig er situasjonen i Nordsjøen og oppover norskekysten og hvorfor den er slik. Resultatene kommer til å bidra til økt motstand mot hasardspill i nord.

De livgivende havområdene i nord er blitt hardt presset de senere årene. Ikke minst kommer dette presset fra en havgående fiskeflåte som mister sine fiskefelter i sør. Dersom oljeindustrien får fortsette å ture fram som den vil så vil stadig flere fiskefelter bli ulønnsomme for fiskerier. Et troverdig scenario er at framtiden da kan bli at de store fiskestammene forsvinner fra norskekysten, og vi må langt opp i polhavet for å drive fiske. Dette er dessverre den utviklingen vi fiskere ser for oss dersom ikke oljeindustrien nå blir stoppet i nord.

Skal oljeindustrien få fortsette å utvikle seg i nordområdene slik vi har sett til nå, så kommer fiskeriene til å bli ulønnsomme fordi drivstofforbruket øker dramatisk når man må langt til havs for å finne drivverdige forekomster av fisk. Samfunnet vårt er ikke tjent med en flåte som må subsidieres for å kunne overleve slik som situasjonen er for den havgående trålerflåten. Samfunnet vårt er heller ikke tjent med at grunnlaget for bosetning langs kysten blir borte – altså verdiskapningen.

Og mat må vi alle ha.

Jeg tror det er på høy tid at også Høyrepolitikere setter seg ned og tenker over hvilke næringer vi er helt avhengige av i framtida. Altså basic thinking.

Vi har fiskeressursene ennå. Det største problemet i nord er at rettighetene til fiskeressursene er i ferd med å forsvinne over på sør-norske hender. Dette utarmer kystsamfunnene, og mange framstående politikere i nord ser olje som eneste redningen. Slippes oljeselskapene inn da, så dobles de negative effektene for kystsamfunnene fordi det er umulig å drive lønnsomt fiske når det foregår oljeaktiviteter på fiskefeltene. Dette har vi fiskere bevist de 3 siste årene.

Staten må kjøpe rettighetene tilbake og fordele dem på nytt i kystsamfunnene i nord. Samtidig må politikerne i kystkommunene i nord innse at dersom vi alle skal tjene en halv million i året, så er det begrenset hvor mange folk som kan bekle kystlandskapet uten at vi tar knekken på våre naturressurser enten de er fornybare eller fossile. Med andre ord – vi skal egentlig ikke være så mange her ute i kystkommunene.

Framtiden i nordområdene er produksjon av evig fornybare matressurser og videreforedling av disse i kystsamfunnene. Dette vil skape grunnlag for veldig mange supplerende næringer slik det alltid har gjort.

Slik det nå er så er Nord-Norge en råvareleverandør til kysten i sør og kinesiske fiskeforedlingsbedrifter. Dersom Norge mener noe med sitt klimaengasjement, så skal kortreist mat være en vinner i årene som kommer og trålerflåten må da bort. Vi bør også fjerne Røkke fra Ant-Arktis hvor han stjeler maten til pingvinene og lager luksusprodukter til mennesker (kosttilskudd til idrettsstjerner).

Og vi må slutte å fortelle våre ungdommer at olje og høyteknologiarbeidsplasser er framtida. Det skaper forventninger som samfunnet vårt ikke kan innfri. Få oljefilmen bort fra øynene og møt realitetene på en jordnær måte. Det er slik vi til alle tider har kunnet overleve her nord.