Stortingspolitiker Torbjørn Røe Isaksen (H) tar feil når han sier at tiden jobber for olje i nord. De siste 3-4 årene har vi bevist at tiden faktisk jobber mot olje i sårbare havområder. Dette skjer fordi det norske folk har fått ny informasjon om oljevirksomheter og de mange negative konsekvensene som følger med på lasset.

I årene som kommer vil kravet om innsyn forsterkes, og da vil det bli avdekket mange forhold som industrien inntil nå har klart å skjule. Det kommer til å komme penger på bordet til en bredere og mer intensiv forskning på hva som egentlig er situasjonen i Nordsjøen og oppover norskekysten og hvorfor den er slik. Resultatene kommer til å bidra til økt motstand mot hasardspill i nord.

De livgivende havområdene i nord er blitt hardt presset de senere årene. Ikke minst kommer dette presset fra en havgående fiskeflåte som mister sine fiskefelter i sør. Dersom oljeindustrien får fortsette å ture fram som den vil så vil stadig flere fiskefelter bli ulønnsomme for fiskerier. Et troverdig scenario er at framtiden da kan bli at de store fiskestammene forsvinner fra norskekysten, og vi må langt opp i polhavet for å drive fiske. Dette er dessverre den utviklingen vi fiskere ser for oss dersom ikke oljeindustrien nå blir stoppet i nord.

Skal oljeindustrien få fortsette å utvikle seg i nordområdene slik vi har sett til nå, så kommer fiskeriene til å bli ulønnsomme fordi drivstofforbruket øker dramatisk når man må langt til havs for å finne drivverdige forekomster av fisk. Samfunnet vårt er ikke tjent med en flåte som må subsidieres for å kunne overleve slik som situasjonen er for den havgående trålerflåten. Samfunnet vårt er heller ikke tjent med at grunnlaget for bosetning langs kysten blir borte – altså verdiskapningen.

Og mat må vi alle ha.

Jeg tror det er på høy tid at også Høyrepolitikere setter seg ned og tenker over hvilke næringer vi er helt avhengige av i framtida. Altså basic thinking.

Vi har fiskeressursene ennå. Det største problemet i nord er at rettighetene til fiskeressursene er i ferd med å forsvinne over på sør-norske hender. Dette utarmer kystsamfunnene, og mange framstående politikere i nord ser olje som eneste redningen. Slippes oljeselskapene inn da, så dobles de negative effektene for kystsamfunnene fordi det er umulig å drive lønnsomt fiske når det foregår oljeaktiviteter på fiskefeltene. Dette har vi fiskere bevist de 3 siste årene.

Staten må kjøpe rettighetene tilbake og fordele dem på nytt i kystsamfunnene i nord. Samtidig må politikerne i kystkommunene i nord innse at dersom vi alle skal tjene en halv million i året, så er det begrenset hvor mange folk som kan bekle kystlandskapet uten at vi tar knekken på våre naturressurser enten de er fornybare eller fossile. Med andre ord – vi skal egentlig ikke være så mange her ute i kystkommunene.

Framtiden i nordområdene er produksjon av evig fornybare matressurser og videreforedling av disse i kystsamfunnene. Dette vil skape grunnlag for veldig mange supplerende næringer slik det alltid har gjort.

Slik det nå er så er Nord-Norge en råvareleverandør til kysten i sør og kinesiske fiskeforedlingsbedrifter. Dersom Norge mener noe med sitt klimaengasjement, så skal kortreist mat være en vinner i årene som kommer og trålerflåten må da bort. Vi bør også fjerne Røkke fra Ant-Arktis hvor han stjeler maten til pingvinene og lager luksusprodukter til mennesker (kosttilskudd til idrettsstjerner).

Og vi må slutte å fortelle våre ungdommer at olje og høyteknologiarbeidsplasser er framtida. Det skaper forventninger som samfunnet vårt ikke kan innfri. Få oljefilmen bort fra øynene og møt realitetene på en jordnær måte. Det er slik vi til alle tider har kunnet overleve her nord.

Oljevernberedskapen må komme på plass nå. En kommentar til nettavisen sin artikkel i dag. http://www.nettavisen.no/nyheter/article2893102.ece

Vesterålen Regionråd har 23.04.2010 vedtatt å gå inn for konsekvensutredninger om oljevirksomheter på fiskefeltene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja (Nordland VI og VII + Troms II).

Andøy Fiskarlag mener at regionrådet i Vesterålen har ignorert viktig informasjon i rapportene som er lagt fram i forbindelse med revidering av forvaltningsplanen for Barentshavet. Man har også oversett vedtak i både Norges Fiskarlag, Nordland Fylkes Fiskarlag og Norges Kystfiskarlag om at sameksistens er umulig i disse områdene.

Regionrådet overser i tillegg det faktum at fiskeriene er den viktigste næringen i regionen og at kystfiskeriene alene er en garantist for bosetting i mange av våre lokalsamfunn.

Vesterålen Regionråd setter på denne måten flere tusen arbeidsplasser i fare, skaper stor usikkerhet i næringer tilknyttet fiskeriene, hindrer nyetableringer innen fiskerirelaterte yrker i regionen, nedprioriterer matproduksjon og bidrar til å svekke økonomien i kommunene i de 3 regionene.

- Skal visjonen om en Nord-Norsk petroleumskynge realiseres, må myndighetene stille krav om at oljeselskapene legger driftsorganisasjonene for nordnorske lisenser til Nord-Norge. Det krever politisk vilje og mot, sier Jørgen Bratting, prosjektleder for Petroleum hos Kunnskapsparken Nord til nettstedet petronord.no.

Miljøpartiet De Grønne sender dikterisk bursdagshilsen til Folkeaksjonen oljefritt Lofoten og Vesterålen som fyller ett år søndag 17. januar. Les hele saken nå!

Av Professor Odd Jarl Borch, Handelshøgskolen i Bodø og forsker Jarle Løvland, Nordlandsforskning

(Innlegget er mottatt som kronikk til Lofotposten, men pga lengden kommer det ikke på trykk på leserbrevsiden vår. I stedet legger vi det ut her på Oljefeltet. Red.anm.)

Oppbyggingen av den norske petroleumsnæringen står i et historisk lys fram som en av de mest suksessrike eksempler på god strategisk tenkning både politisk, organisatorisk og økonomisk. I løpet av få år klarte lille Norge å sikre en effektiv nasjonal styring av en næring dominert av egenrådige multinasjonale selskaper. Gjennom etablering av skreddersydde offentlige institusjoner for styring og kontroll, gjennom et sterkt engasjement fra norsk fagbevegelse og gjennom oppbygging av spisskompetanse i de nasjonale oljeselskapene Statoil, Hydro og Saga kunne vi oppnå maksimalt utbytte og størst mulige ringvirkninger. I kjølvannet av beslutninger til framsynte nasjonale strateger fikk en også fram en omfattende underleverandørindustri, godt hjulpet av utviklingsstøtte fra utenlandske selskaper som ville kjøpe seg goodwill på norsk sokkel.

Betydningen av nærhet til aktivitetsområdene i Nordsjøen har blitt understreket både av offentlige og private aktører. Etableringen av et tilpasset offentlig forvaltningsapparat, administrasjoner i oljeselskapene og en leverandørindustri med Stavanger som knutepunkt har vært viktige fundament i en suksessrik petroleumsstrategi.

Vi opplever nå at aktiviteten i Nordsjøen har nådd et modent stadium og er i ferd med å flate ut. Tyngepunktet for norsk petroleumsaktivitet flytter seg gradvis nordover og inn i Norskehavet, Barentshavet og resten av de arktiske områder. I dette området ligger kanskje så mye som 20 % av de resterende olje- og gassressurser i Verden. Nye søke- og utbyggingsprosjekter står i kø, på Helgeland, i Finnmark, østover inn i Russland og vestover mot Jan Mayen og Grønland.

Vi står nå ovenfor en viktig diskusjon om hvordan en skal organisere norsk petroleumsnæring når en går inn i en ny epoke. Med de utfordringer som ligger i petroleumsvirksomhet på Nordkalotten tyder mye på at denne virksomheten i størst mulig grad bør styres og utvikles i denne regionen. De samme argumenter som ble lagt til grunn for aktiviteten i Nordsjøen er relevante i dagens situasjon med et nytt tyngdepunkt i nord.

De utbyggingsprosjekter som har vært gjennomført så langt i nord viser at nord-norsk næringsliv, og offentlig regional forvaltning i kommuner og fylkeskommuner står klare til å ta de utfordringer som ligger i å utvikle en industri, en infrastruktur og et forvaltningsapparat som matcher de krav som denne næringen stiller. Harstad og Troms fylke har på en ypperlig måte fulgt opp de administrative forvaltningsoppgaver knyttet til Statoils leteaktivitet og Norne-utbyggingen. Hammerfest og Finnmark har gjort en stor jobb for tilrettelegging for en suksessrik Snehvitutbygging, og Sandnessjøen og Nordland er i ferd med å gjøre det samme for den blomstrende petroleumsvirksomheten på Helgeland. Når det gjelder næringslivet har dette vist sin styrke gjennom utbyggingen på Snehvit, der en har overoppfylt de mål som ble satt for regionale leveranser. Det samme er i ferd med å skje når det gjelder BPs utbygging av Skarvfeltet. På rekordtid har risikovillige nord-norske investorer bygd opp to nord-norskeide og styrte oljeselskaper, Discover i Tromsø og North Energy i Alta, begge med stor spisskompetanse. Det Trondheimsstyrte oljeselskapet Det Norske har også etablert en sterk stab i Harstad. Det statlige virkemiddelapparatet som Innovasjon Norge, Forskningsrådet og SIVA har fulgt opp med innovasjonsprogrammer for arktisk teknologi og nettverksbygging. Utviklingen så langt viser at det er få barrierer for en ytterligere organisatorisk forankring av fremtidig norsk petroleumsnæring i den nordlige landsdel.

Mange argumenter kan føres i marken for at det er rasjonelt å flytte en stadig større del av aktiviteten i de store oljeselskapene og underleverandørsystemet nordover, og at forvaltningsorganer som Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet og Statens forurensingstilsyn bør flytte etter. I en studie gjennomført av Nordlandsforskning for Landsdelsutvalget og Kunnskapsparken Nord er det gjort en rekke vurderinger av fordeler og ulemper ved en organisatorisk desentralisering. I rapporten er det gitt eksempler på vellykket organisering i flere bransjer. Fordelene ved regionalisering har å gjøre med nærhet til problemer og utfordringer, raskere beslutningsprosesser, mulighetene for læring og fornyelse innad i egen organisasjon, og potensialet for entreprenørskap og radikal innovasjon for ny teknologi. Videre ligger det store muligheter i utvikling av næringsklynger med et tett og dynamisk samspill mellom flere bransjer som kan gi nasjonen Norge flere bein å stå på i fremtiden.
Dette vil også kunne bidra til å styrke satsingen på nødvendig utvikling av oljevernteknologi og beredskap i nordområdene der nordnorske aktører allerede er ledende. Teknologiutvikling på dette området vil være en forutsetning for å oppnå tilstrekkelig beredskap for økt oljeaktivitet og transport i kystnære områder.

Statoil har som det viktigste selskap i denne regionen vist stor interesse for nordområdene, ikke minst når det gjelder Lofoten og Vesterålen. De burde således være en viktig drivkraft i dette arbeidet. Det er da et paradoks at Statoil nå går andre veien og flytter leteavdelingen for russiske områder fra Harstad til Oslo. Her kan en spørre seg hvilke vurderinger som er lagt til grunn både i Statoil og dens største eier.

Som Regjeringen har understreket i sin Nordområdestrategi vil det ikke være optimalt med ”business as usual” i nord. Det er behov for nye nasjonale strategier og ”hårete” mål. Sentrale spørsmål for Storting og Regjering vil være mer entydige direktiver til oljeselskaper om å legge sine utviklings- og driftsorganisasjoner til landsdelen, krav om lokalt eierskap, representasjon og produksjon for leverandører til nord-norsk sokkel, og en strategi for eventuell flytting av det offentlige forvaltningsapparatet nordover. Erfaringer fra land der utflytting av statsinstitusjoner er kommet mye lengre er at mye av nyskapingen skjer i et fruktbart samspill mellom offentlige og private aktører. En viktig sideeffekter ved regional tilstedeværelse er også større tillit i befolkningen for at både lokale interesser og langsiktige natur- og miljøhensyn blir ivaretatt på en forsvarlig måte.

Et aktuelt mål for en nordområdestrategi fremover vil altså være å sikre en nyskapende og tilpasset forvaltning og kontroll av petroleumsvirksomheten der både private aktører og offentlig forvaltningsapparat spiller på lag med regionale interesser, og der nye dynamiske næringsklynger utvikles regionalt som en spydspiss for en effektiv, trygg og miljøvennlig utnyttelse av petroleumsressursene på hele Nordkalotten.

I dag starter Natur og Ungdom kampanjen StoppDem for å redde havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja fra oljeindustrien. På nettsiden www.stoppdem.no kan du være med å demonstrere mot Statoil, Olje og Energidepartementet eller Oljeindustriens landsforening.

Med råtne tomater, egg og håndplakater kan folk flest sitte i sofaen mens de ber oljelobbyen holde fingrene av fatet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Stopp Dem kampanjen er starten på et intensivt år frem mot regjeringen tar stilling til oljespørsmålet i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, høsten 2010.

Nettsiden www.stoppdem.no sprer vi først og fremst gjennom Facebook, twitter, Origo og andre sosiale medier. Vi er stolt over å kunne presentere den første demonstrasjonen av dette slaget på internett og håper folk blir med å si nei til oljeboring på en ny måte.

I sammenheng med Stopp Dem kampanjen har vi også laget en blogg hvor vi vil komme med oppdateringer på hvordan kampanjen utvikler seg. Bloggen vil også brukes som en del av den politiske oljedebatten. Besøk gjerne bloggen.

Ta del i demonstrasjonen!